Ole Christians reiseblogg

Bloggen er flyttet

2011-02-21T21:29:00.000+01:00

Jeg har flyttet bloggen min hit:
http://olereiser.wordpress.com/

Følg med, følg med!

Herlige, forferdelige Moldova

2010-10-04T23:22:00.000+02:00

De fire dagene jeg var i Moldova var en udelt positiv opplevelse. Jeg møtte interessante mennester og hadde gode opplevelser. Likevel sitter jeg tilbake med et inntrykk av et land som på mange måter ikke fungerer.
Ta den dagen vi skulle bade. Våre moldovske venner ville ta oss med til svømmebassenget ved byens flotte hotell. I den forbindelse dro vi til markedet for å kjøpe badetøy, og mens jeg ventet på at Ingvil skulle bestemme seg for hva hun skulle kjøpe pratet jeg med Ivan. Ivan er gift og har et barn, og jobbet som fengselsbetjent. Inntekten han får der er såvidt nok til at familien kan overleve, men han har ikke råd til å kjøpe materialer til huset han holder på å bygge. Derfor søker han etter arbeid i vest-europa. Han har tidligere jobbet som bygningsarbeider i Tyskland, og er villig til å ta hvilket som helst arbeid. En dårlig betalt jobb i Tyskland vil bety så mye at det er helt greit å forlate familien i flere måneder om gangen. Utendørsbassenget vi dro til var flott, og det var deilig med en lunken dukkert i det varme været.

Vi bodde veldig fint og ble tatt riktig så godt hånd om av familien vi bodde hos. Huset var fint og så til å være pusset opp de siste årene. Likevel fungerte ikke alt bra. Det var ikke vann i springet den første dagen vi var der, og heller ikke gass. Gass blir brukt til oppvarming og matlaging og er viktigere enn strøm. Vi ble forklart at forholdet mellom Moldova og Russland var ikke så godt for tiden, og siden all gass i Moldova kommer fra Russland blir gasstilførselen brukt i det politiske spillet. Med andre ord så er det ikke uvanlig at gassen forsvinner i dagesvis.

Disse to barna bodde sammen med moren sin i et hus uten innlagt vann og gass. Greit nok om sommeren, værre om vinteren

Landsbyen kommunale brønn til de som ikke har vann i eget hus

I ukene før vi kom til Moldova hadde det regnet mye og dette hadde ført til flom og oversvømmelser. På den ene siden førte dette til mange problemer, på den annen side så fikk vi se dramatisk natur, samt at kreative sjeler fant en ny næringsvei:


Elven er mange ganger så stor som normalt. Romania på andre siden

Langs elvebredden var det mange som prøvde fiskelykken. Fisken solgte de langs veien noen hundre meter bortenfor.

Ana kjøper fisk fra ei 75 år gammel dame. Det vil si, vi fikk fisken gratis mot at jeg sendte dette bildet til henne. Hvis postvesenet er til å stole på så har hun fått bildet nå.

Dette innlegget ble mer alvorlig enn morsomt. Jeg tenkte jeg skulle avslutte med å gi noen fun facts som at det ikke er en myte at øst-europeiske kvinner veldig ofte bruker lilla øyenskygge, og at de har et liberalt forhold til BH-bruk. Ifølge Ingvil er den moldovske mann over gjennomsnitteli kjekk med sin solbrune hud og muskuløse kroppsbygning. Kefir får man kjøpt i meierikiosker og er en populær leskedrikk i varmen. De snakker rumensk i Moldova, og det ligner litt på fransk og egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det kommer ingen veldig kjente personer fra Moldova, men noen har kanskje sett moldovske turnere på TV.

På den annen side passer det bedre med å avslutte med å heve en pekefinger til alle de som forakter de øst-europeiske tiggerne i Oslo. De kommer stort sett fra Romania, Moldova og Ukraina. De er virkelig fattige og de er mennesker. Oganisert kriminalitet sier du. Så organisert som en familie kan være sier jeg, og tigging er lovlig i Norge.

Mot øst

2010-09-26T15:00:00.001+02:00

Ut på tur...

I sommer dro jeg en tur til Moldova sammen med Ingvil. Det vil si, vi var innom Bucuresti, Romania en tur, men dette og de neste innleggene skal handle om Moldova. Ikke fordi Bucuresti på noen måte var en dårlig by, nei, jeg vil til og med si at det var en vennlig by som kan tilby det meste norske tilreisende trakter etter hvis de skal på en langhelg med passe doser shopping og sightseeing, og der man legger vekt på at det er rent og pent på hotellet, de lokale man måtte møte er serviceinnstilte, men ikke innpåslitne, at det ikke er for mye synlig tigging og at det er bredt utvalg med restauranter som har god mat og som er betydeligere rimeligere enn det som hadde vært tilfellet med tilsvarende restauranter i Norge. Men i en blogg som denne har jeg lest at det er lurt om artiklene dreier seg rundt et tema som er avgrenset nok til at det er interessant samtidig som det er bredt nok til å vekke interesse. Og der finner vi Moldova.

...aldri sur

Vi reiste fra Bucuresti en tirsdag morgen, jeg tror klokken var ti da vi satt oss på bussen. Vi reiste fra Bucuresti til Galati øst i Romania, en busstur der jeg til tider nøt utsikten av store solsikkeårer og kuperte åsrygger, men også av til ble lei meg fordi Ingvil var bilsyk uten bilsykemedisin.

Ingvil sover på gulvet i bussen

Vi kom i hvert fall frem til Galati, og omtrent idet vi gikk av bussen, ringte vår moldovske kontaktperson og sa at vi måtte finne oss transport over grensen da grenseovergangen var for lang til å krysse til fots. Galati ligger ca 60 km fra grensen, og siden klokken nærmet seg tre da vi kom fram dit, fant vi det best å ta taxi til selve grensen. Taxisjåføren var en hyggelig kar, og da han skjønte at vi skulle til Moldova, så kjørte han oss helt til grenseovergangen. Der gikk han ut av taxien og bort til de bilene som stod å ventet på å komme over grensen. Det kunne se ut som han slo av en hyggelig prat med kjentfolk, men i virkeligheten fortalte han om de merkelige turistene som skulle over grensen, men ikke hadde planlagt det godt på forhånd. ”De virker helt OK”, sa han sannsynligvis, ”Naive, men ufarlige. Kanskje de kan haike med dere?” Og det kunne vi. Sjåføren i den første bilen han stoppet ville gjerne ta oss med over grensen, ikke spesielt engasjert, men det gjorde ham ikke noe å ta oss med. Han så passe Sopranos-aktig ut, og kjørte en pimpa bulgarsk-registrert BMW. Selve grensekryssingen var nesten søvndyssende uspennende. De moldovske grensevaktene sjekket bilen nøye med lommelykt, sannsynligvis på jakt etter narkotika, uten hell. Da vi satte oss i bilen, ba vi om å bli satt av 200 meter etter grensestasjonen, og der ventet vi på Ana og sjåføren hennes.

Endelig i Moldova

Akkurat da hadde det vært bedre med ryggsekk i stedet for koffert

Velkommen til Moldova

Endelig var vi i Moldova, Europas fattisgste land. Mest kjent for...ja, ingenting egentlig. Selvstendig siden Sovjetunionen brøt sammen, og siden da har det vært politisk kaos og manglende økonomisk vekst. Organisert kriminalitet virker å være en mer stabiliserende faktor enn politi og velferdssystem. En av de aller viktigste inntektskildene til den landet er penger som blir sendt hjem fra moldovere som er ulovlige innvandrere i Vesteuropa.

Video om Moldova

Til tross for å ha blitt kåret som "det minst lykkelige landet i Europa", var vårt første møte med Moldova udelt positivt. Ana, som leder en internatskole for vanskeligsstilte elever, møtte oss like over grensen sammen med sin sjåfør. På dette tispunktet hadde vi ikke sovet skikkelig på halvannet døgn, vi hadde akkurat reist med buss/taxi/ukjente i 6-7 timer og følte oss langt hjemmefra. Mad andre ord: vi hadde det som plommen i egget. Ana tok oss med til familien vi skulle bo hos, og det en riktig så hyggelig familie. Big Mama var kokke på internatskolen til vanlig, og hun likte åpenbart jobben sin. Om kvelden ble vi servert kaninstuing med ferske grønnsaker, og alt smakte utrolig godt. Det viste seg etterhvert at omtrent alt vi fikk servert kom fra hagen bak huset. Der var det nemlig kyllinger og kaniner, i tillegg til grønnsakshage der de dyrket løk, potet, paprika, tomater, druer, epler, bær og masse annet godt.

Mmmm, fersk paprika

Tomat fra egen hage

Fortsettelse følger...

Seven days in Laos (part 3 of 3)

2009-04-18T17:19:00.008+02:00

The seven days in Laos has been very interesting. I have been able to travel around in villages quite far away from anything resembling western civilization, talking with and learning about the Lao Theung. I believe that the scholarship SSPL are giving will make a difference for the student and the local community. That is, in the long run. And what we are doing is just a small contribution. But it's still important, I believe.

A normal village house

Driving in Laos
It has also been exciting. We have been traveling in a beautiful landscape, and experienced some unexpected situation. The roads where we were driving were in a bad condition. But when you remember that there are very few cars and pick-ups driving those roads - most of the vehicles are motorbikes and agricultural machines, then I guess the condition is not that bad. However, during the rainy season, many of the roads will become impossible to drive on. We were crossing small rivers all the time, and this was only possible because it was the dry season.

The following pictures are from a river crossing. I am glad we were driving in a steady Toyota Vigo!

Coffee

On the way up to a village close to the Vietnamese border, we noticed a small coffee farm just next to the road. This is coffee beans drying in the sun:

The river
The river is important for the villagers. The rivers provide water for drinking and washing, and it is also a source for fishing. this picture is shot late in the afternoon. Kids fishing from a river boat.

Seven days in Laos (part 2)

2009-04-10T02:53:00.008+02:00

The 12 students has been given scholarship for some specific reasons. Most important, they all come from districts and villages with a big lack of teachers. The villages is mostly in remote areas, some of them up to 50 km from the nearest town. The government has in recent years build a number of schools, so that about every fifth village now has an primary school. But in most of the schools there are only one teacher, limiting the class offered to two or three.

Marit, a student and Somchai in front of a new school

The Lao Theung

In Phin and Sepon districts, most of the people is Lao Theung. Lao Theung is not an ethnic group, but a label that is put on a dozen of different ethnic groups sharing some similarities. They differ from Lao Loum (the 'mainstream Lao') in a number of ways. Their language is very different - most of the Lao Theung speak languages related to Khmer, and that has nothing to do with Lao. The religion is also different. 10 of the 12 families we visited followed animistic / spirit beliefs, not Buddhism. And their spirit belief is rather complex. There is plenty of taboos to remember, and it is very important to respect to spirits living in the house. Every member of the family has his or her private spirit, living in a cup on the wall. If a member of the family is sick, the head of the family will ask the spirit what kind of offering it requires. The spirit might want a chicken or goat, or even a water buffalo (a rather expensive offering). If several members of the same family is sick, their spirits can share the same animal, but if two people in two different houses become sick, two animals have to die.

When visitors are received in the house, the host and the guests always drink Lao Lao together. If someone for some reason cannot or doesn't want to drink, he has to pour out the drink on a plate. Drinking Lao Lao is kind of a ritual to honor the spirits, that's why it's serious business.

A bottle of Lao Lao

I was surprised to see the position of women in the Lao Theung villages. I think it would make even the most conservative become a feminist. The women are very hard working, beeing responsible for not just raising the kids and taking care of the food for the family, but also doing most of the manual work in the village and in the rice field. We visited several villges in mid-day, and it was really a lot of men and children around, while the women were out working. Many of the men were sitting around chatting and drinking Lao Lao, I met quite a lot of drunk men before noon. Even if the women does the hard work, it is still the men who is the family head and controls the family economy (unlike for example most Thai families). And when a women gives birth, she has to go out in the forest. Giving birth inside the house is a taboo (the spirits again), and when she returns with her newborn, she is even not allowed inside the house, but has to stay under the house for a while.

...making sticky rice

For more information on the ethnic groups in Laos, see Country Studies

Seven days in Laos (part 1)

2009-04-08T12:15:00.008+02:00

Our adventure in Laos started out in Savannakhet where we picked up the students that will get the scholarship and one of the leading officials at the Provincial School Office. Having dealt with all the right beurocrats, we could drive towards Sepon (Xepon on the map) in order to visit the families and villages to all the students included in the scholarship program. The first afternoon we went to the first village, where two students lived. This village was easily accessable, just next to the main road.

The Contract
All the students in the scholarship programs come from poor villages and cannot in any way finance their own education. The tution fee for attending the Teachers Training College is 740 000 Kip per term (appr. 74 US$), a large amount of money for families that go through their daily life mostly without dealing with money. In addition to the fee, SSPL will cover student uniforms, notebooks, etc, and the cost of food (300 000 Kip per month).

When visiting the families, we were very well received. Marit and the representatives from the Provincial School Office explained everything in detail for the families and answered the questions they would have. When everything was clear, both the student and one of the parent signed the Scolarship Contract.

Signing the scolarship contract
Illiteracy is high in Laos. Finger stamp is also valid

Food and Drinks
After the formal part of the meeting was done, the familiies served us food and drinks. Ususually we were served Lao Lao (strong liquere made of rice), sometimes Beer Lao, and water or tea. It is custom that everyone drink Lao Lao from the same glass. Luckily, the Lao Lao is very strong (between 40% and 60% alcohol), so I guess most of the bacterias are killed.

We we offered a wide range of food from the 12 families we visited. Bamboo shot, BBQ chicken, goat - every part of it, like the skin, the liver, the foot..., pork, frogs (small ones, between 1-4 cm), fish and dog (hmmm). And always a lot of sticky rice.

Delicious frog soup

School Support Project Laos

2009-04-08T08:14:00.008+02:00

School Support Project Laos (SSPL) is a NGO that has been doing work in Laos for the last eight years. The aim of the project is to support primary education in Laos, focusing on Savannakhet province. 500 students receive school supplies each year - school uniforms, notebooks and stationary, etc. In addition, the students receive hygienical products for her or his family. The families to the students that are included in the project also receive visits regularly and the parents are encouraged to send their children to school.

Until now the main focus has been to support students attending schools in and close to the city of Savannakhet. Starting this year, we want to expand towards districts further away from the city. We have decided to expand the project to the districts of Phin and Sepon, close to the border between Laos and Vietnam. In this area, the government has build several new primary schools over the last couple of years. However, there is a lack of teachers, and many of the them have only completed the five years of primary education. The contribution by SSPL in this situation is to give schoolarship to students that are graduated from high school, so that they can attend the Teacher Training College in Savannakhet and become teachers in their home districts.

The last week, I went together with my sister Marit and her family to visit the 12 students that will receive schoolarship starting September. It was a really exciting trip that I will remember for a long time...

Thailand og Laos spring 2009

2009-03-31T12:02:00.003+02:00

Hi,

My first article in a year :) I've decided to write in english since I'm not using a norwegian kayboard. Anyway, I am back in Thailand. This trip will last for two weeks, and the main purpose this time is to spend time with my sister Marit and her family. And to follow the work she is doing in Laos.

Tomorrow, we are leaving for Laos, and we'll spend a week there. The project my sister is doing in Laos is called School Support Project Laos, and the mail goal is to support children to take primary education. In the rural areas in the south of Laos there is a lack of teachers, so it is decided that SSPL will give scholarships to a handful of students so that they can attend the Teacher Training College in the provincial capital of Savannakhet.

More news and pictures later!
Ole Christian

En ettermiddag i Perspolis

2008-04-07T15:13:00.003+02:00

Vi er naa i Shiraz, en by soer i Iran. Den viktigste attraksjonen her er Perspolis, en historisk by som ligger i naerheten. Perspolis ble bygd av kong Darius og hans soenn Xerxes. Byen var religioest senter i et kongerike som strakte seg fra Soer- og Oesteuropa til Egypt og Kina. Darius og Xerxes var Zoroastrere (se forrige artikkel), og dette preger detaljene i ruinene som fortsatt er igjen av Perspolis. Perspolis varte nemlig kun i et par hundre aar - byen ble brent ned da Alexander den store kom hit. Det er uklart om det var en en hevn som foraarsaket det eller et fyllekalas som kom litt ut av kontroll og resulterte i en brannulykke.

Loerdag kveld var Haavard og jeg paa en restaurant i en av de bedre bydelene i Shiraz. Den var helt full, og vi kom i snakk med familien som satt paa nabobordet. De var veldig hyggelige og inviterte oss hjem til seg dagen etterpaa. De bor i Marv Dash som ligger kun 3 km fra Perspolis. Vi takket ja, saa i gaar tok vi taxi fra hotellet vaart til Marv Dash. Det var spennende aa besoeke en iransk familie. Herr Zavad tok godt imot oss, og hans datter Fatime (som studerer data) snakket ganske bra engelsk. Etter en kopp te foreslo de aa dra til Perspolis, og det gjorde vi. Det var virkelig mye flott aa se. Vi kom dit litt sent paa ettermiddagen, og ungikk dermed det skarpeste sollyset. Det er imponerende hvor sofistikert sivilisasjonen maa ha vaert paa et tidspunkt da vi knapt var kommet ut av steinalderen i Norge. Vi saa detaljer risset inn i steinblokkene som forestilte et tredvetalls ulike folkeslag som kom med gaver til kongen. Hver soeyle var dekorert med et dyrehode (hester var populaert), og selve omraadet er rett og slett stort.

Etter 2-3 timer i Perspolis ble vi invitert med hjem paa middag hos familien. Vi takket ja og hadde en hyggelig kveld. Hjemmelaget iransk mat er bedre enn det vi faar servert paa restaurantene her, det er i hvert fall en av konklusjonene. En annen er at Iranere er opptatt av hva vi synes om Iran, om nordmenn tror de er terrorister og hva vi synes om iranske folk etter aa ha reist i Iran. Familien vi besoekte hadde satelitt-TV med et par hundre TV-kanaler, noe jeg tror er relativt vanlig blandt middelklassen til tross for at det er forbudt. De ser mer paa iransk TV sendt fra USA enn rene iranske TV-kanaler (det bor visstnok mange iranere i Los Angeles).

I morgen drar vi paa fjellet. Vi har leid guide og stifinner og skal vaere paa fjellet i tre dager. Det blir fint, og etter halvannen uke med moskeer og historiske bygninger er det greit med flott natur og litt trim (noen vil vel si at jeg har godt av det). Vi kommer tilbake til Shiraz torsdag kveld for aa hente baggasjen foer vi setter oss paa flyet til Teheran.

I oerkenen med Nietzche

2008-04-06T10:30:00.005+02:00

Sist fredag leide vi en guide, en bil og en sjaafoer til aa kjoere oss rundt til diverse gudsforlatte landsbyer utenfor Yazd. De laa midt i oerkenen, og hver av dem hadde sin sjarm og sin historie. Iran ble invadert av araberne to generasjoner etter at Muhammed levde (for ca 1350 aar siden), og med araberne kom Islam. Foer dette var Zoroatrismen religionen her. Zorotraismen er den tidligste monoteistiske religionen som er kjent, det vil si at de trodde paa en allmektig gud. De tre vise menn i bibelen var sannsynligvis zorotraister. Noen byer som laa i oerkenen i omraadet der vi har vaert var vanskelige aa naa for araberne, og disse omraadene ble islamisert sent. Faktisk bor det fortsatt en hel del zorotraister der ennaa. For dem er de fire elementene jord, luft, ild og vann hellige, og i templene har de ild som har brendt i mange hundre aar. Denne flammen har for eksempel brunnet i 1400 aar.

Bak ilden kan det skimtes en aapning i fjellet. En iransk dronning som var forfulgt av araberne ba om at fjellet skulle aapne seg slik at hun kunne gjemme seg, og det gjorde det.

Her er et bildet av den viktigste Zoroastriske profeten.

Vi besoekte ogsaa et taarn (tower of silence) hvor Zoroastrerne la sine doede. Likene ble spist av gribber og benrestene ble etset bort av en syre fra et slags sitrontre. Det er to forklaringer paa hvorfor zoroastrerne gjorde dette. Den foerste forklaringer er at jord og ild er hellig, saa for ikke aa skitne til disse elementene, saa ble likene lagt i taarnene. Den andre forklaringen er kanskje mer troverdig: Likene kunne ikke brennes (slik som i India) paa grunn av mangel paa skog, og det var for varmt aa grave i jorden.

Det er laererikt aa vaere i Iran.

Hello, which country do you come from?

2008-04-03T15:38:00.004+02:00

Vi har naa vaert i Iran i nesten en uke. Tiden flyr, men vi faar sett masse og blitt litt kjent med en hel del. Av og til foeler jeg meg som en apekatt, turisten som blir severdigheten selv. Generelt er engelskkunnskapene til Iranerne daarlige, og begrenser seg til "Hello, which country do you come from?" Do you think Isfahan/Yazd is beautifull?" "Thank you, good bye". Jeg er sikker paa at minst et femtitalls personer i Iran naa vet at jeg kommer fra Norge og synes Isfahan og Yazd er flotte byer. Noen (gjerne laerere eller forretningsfolk) kan litt mer, og nesten samtlige har en eller annen forbindelse til Norge (har en fetter som bor der, skal til Volda for aa gaa paa norskkurs, etc). Saa folk er veldig hyggelige, nesten litt i overkant.

Det er mange som vil ta bilder sammen med oss. Her er en fyr som ogsaa har en egen blogg og som skal legge bilde av meg ut paa bloggen sin.

Det er mye aa se i Iran. Vi har besoekt flere imponerende moskeer, et par Armenske kirker (og et lite museum som fortalte litt om det armenske folkemordet hvor 1,5 millioner ble slaktet av tyrkerne), og vi dro til en landsby der vi fant en liten synagoge. Det bodde ca 1000 joeder i omraadet, og de var ivrige etter aa vise oss rundt.

I gaar tok vi toget fra Isfahan til Yazd, det var 6 timer gjennom oerkenlandskap.

Klokken kvart over syv stanset toget i 20 minutter like ved en moske slik at muslimene fikk be. Yazd er en veldig gammel by og vi har trasket rundt og sett et fengsel benyttet av Aleksander den store, museum som viser det intrikate vannforsyningssystemet til byen, et par moskeer og flere fine hus. Vi bor paa et herlig gjestehus hvor det er deilig aa slappe av med te og vannpipe (som visstnok er ulovlig her).

En viktig del av aa ha ferie er aa slappe av. Her med te og Proust.

Det er noen undelige ting med Iran:

De lever i en tidssone 3,5 timer foran Norge. Hvorfor ikke 3 eller 4? Det skjoenner ikke jeg.
De har en egen persisk kalender, der den foerste maaneden i aaret vanligvis begynner 20. mars, men ikke i aar, da begynte den 21. mars. Litt vanskelig aa holde oversikt over dagene for oss utlendinger...
Nettavisene til VG og Aftenposten er sensurert her, men Dagbladet gaar greit
Pengeenheten er riel, 1 kr = 1600 riel. Paa pengesedlene staar det for eksempel 1000 riel eller 50 000 riel. Men absolut alle snakker om Tuman. 1 Tuman = 10 Riel. Hvorfor skriver de da ikke Tuman paa sedlene i stedet for Riel? Dette synes unoedvendig komplisert.
Tildekkede kvinner. Det er en uting. Det vi ser av ansiktene til mange av kvinnene her tyder paa at mytene om at de persiske jentene skal vaere saa vakre ser ut til aa stemme. Og da er det veldig bortkastet aa dekke dem saa mye til.

Vi har det altsaa bra og jeg skal skrive mer naar vi kommer til Shiraz om et par dager (og kanskje laste opp et bilde av en doer, mamma).

The first days in Iran

2008-03-30T14:31:00.002+02:00

We have now been in Iran a couple of days, and the first impression is very good. People are friendly and polite, and almost everyone has a relative in Norway (especially the Kurds). When we are walking in the streets looking confused about the direction, someone will stop and ask where we want to go.

After just one day in Teheran we left for Isfahan yesterday afternoon, and while Teheran was a big city with boring buildings and smoggy air, Isfahan is very interesring. We have just been seeing a little of the city today, and I am glad we have two more days to explore everything here. We have been seeing a couple of mosqes and in the early afternoon, a gentleman approached us, asking where we come from and what we have been seeing in Isfahan. Then he showed us around some nice "hidden" places in the Bazar area. He also took us to see some handicraft shops. We are not really sure if he was hired by the shops, but anyway we had a great time with him. We finished the walking tour by going to restaurant with him, having the best meal in Iran until now.

Last night I got an sms from Marit, asking me to describe the city where I am in five words. Here are my answere with explanation:
Vennlig/friendly - Everyone is really nice here
Ferietid/holiday - We arrived in the middle of the celebration of the Iranian new year and many Iranians have one or three weeks holiday. Isfahan is a popular destination for domestic tourists, so the streets are crowded by Teheranians on holiday.
Toert/Dry - The climate is hot and dry, warmer then what the guidebook say is normal.
Homburger - You don't travel to Iran because of the food. By all means, the food is ok, but not spectacularly so. Iranians love fast food "Pizza" or hamburger, sometimes misspelled homburger.
Mannsdominert/Domination by the men - Yes, many of the women are covered in tents (chador litterarly means tent), but quite a lot of them wear a hijab covering only half of their hear (and they wear so much make up). We are almost only approached by men, but then again, some women dares to talk with us, and I know that the educational level of the women here is as high as for the men.

I have been taking some pictures with my new camera and I will upload some pictures next time I blogg. Comments are encouraged :)

Til Iran

2008-03-28T04:23:00.003+01:00

I dag reiser jeg fra Thailand til Iran, der Haavard og jeg skal vaere i to uker. Reiseruten er som foelger:

29.3 - 2.4: Isfahan

2.4 - 5.4: Yazd

5.4 - 10.4: Shiraz

10.4 - 12.4: Teheran

Jeg er sikker paa at det blir en spennende tur. Jeg er usikker paa hvor rask internett-tilgang jeg vil faa tilgang til, men jeg haaper paa at jeg skal faa blogget litt underveis. Klikk paa kartet for aa se detaljer.

Buddha in the three

2008-03-27T04:00:00.007+01:00

I guess all what it really is, is a coincident by nature. After beeing a great city for centuries, Ayutthaya was destroyed by the Burmese about 250 years ago, and then deserted and left for nature to deal with it. Threes are growing, and this three didn't care about the fact that it was a Buddha head it is way. So that is how the Buddha in the three was created.

Today it has become a tourist attractions. The 20 minutes we spent next to it was shared by a couple of hundreds japanese, german and thai tourists. But still, I believe it is has something peacefull, like a humble attitude. It might be the smile of the Buddha, it might be the way the three encapture the head - the head is lying on the lap of the the three - and the colors of the Buddha that is almost excactly the same as the three itself. It is just nice.

Yesterday I was visiting Ayutthaya together with Marit's three oldest children, two teachers from the Norwegian school run by the missionaries in Mukdahan, and one more pupil from the school (Ida Marie). We reached Ayutthaya by a crowded train, and visited just a few of the sites the ancient capital has to offer. The kids made drawings of the Buddha in the three and learned about the history of the city. But the main intention of the day was to have fun, and I believe it was a success for all of us. The kids were playing in the threes close to the ruins, and Oen borrowd a bicycle taxi when the driver was not there for a moment.

Before we went back to Bangkok, we dropped by the royal summer palace - a European style palace area (a mix of all kind of European arcitecture).

This day I got to be a real uncle for the kids :)

Nytt onkelbarn

2008-03-24T03:48:00.005+01:00

En av de viktigste grunnene til at jeg er i Bangkok akkurat naa, er at Marit har gaatt hoeygravid. I den tiden har jeg faatt blitt bedre kjent med niesene mine som jeg ikke ser saa mye til siden vi bor i ulike hjoerner av jordkloden. Paa loerdag var ventetiden over, og jeg fikk enda en niese! Jeg er veldig glad for at jeg fikk vaere i Thailand akkurat naar dette skjedde.

Ekstra spennende var det fordi vi ikke visste om det kom var en jente eller gutt som skulle komme. Det ble altsaa en liten pike, saa naa har jeg fem nieser. Det er ikke endelig bestemt hva hun skal hete (bare nesten), saa forloepig heter hun lillesoester. Hvis noen har veldig gode forslag, saa er det bare aa sende en tekstmelding til Marit. Det vil forundre meg om lillesoester ikke faar to navn, slik som soestrene sine.

Spebarn liker ikke saa godt aa reise, saa vi forblir i Bangkok et par uker til (det vil si Marit og de minste barna, selv reiser jeg til Iran paa fredag).

Jeg vil gratulere Marit og Satad saa mye og gleder meg til aa vaere ennaa mer sammen med lillesoester og de andre niesene mine ikke bare denne uken, men ogsaa de neste aarene.

Se ogsaa bloggen til Marit for flere bilder (link oeverst til hoeyre)

Tigertempelet

2008-03-21T04:03:00.005+01:00

Det er ikke bare jeg som har tatt en lang paaskeferie i aar. En kollega av meg, Karine er paa en lengre ferie i Asia sammen med samboeren sin, Tor. Jeg traff dem da de var i Bangkok denne uken. I loepet av de siste ukene foer jeg reiste fra Norge, snakket Karine flere ganger om at hun skulle besoeke et tigertempel i Thailand. Det viste seg at de hadde arrengert en tur fra Bangkok, og tilboed meg aa vaere med. Det takket jeg ja til, og angrer ikke.

Tempelet ble bygget for ca 20 aar siden, og ligger i naerheten av jungelen som skiller Thailand fra Burma. I jungelen lever det utrydningstruede tigre, og munken bestemte seg for aa starte et prosjekt for aa ta vare paa dyrene. Det begynte med 2 tigre for 7 aar siden, og naa har de over 25 dyr. Bestnaden vokser stadig ved at tigerunger blir foedt i tempelet.

Tigertempelet er blitt voldsomt populaert blandt turister, og det er lett aa forstaa hvorfor. Hvor ellers faar du gaa rundt sammn med tigre som hverken er innestengt i egne bur eller lenket fast? Jeg kan forsikre om at det var en spesiell opplevelse og ha hodet til en 200 kg tung tiger paa fanget! Visstnok har det aldri skjedd noen ulykker ved tempelet.

Et av hoeydepunktene var ogsaa aa leke med tigerungene. De var litt villere enn de stoerre dyra, men likevel harmloese. Dette er en dag vi sent vil glemme.

Paa vei tilbake stoppet vi ved en elefantcamp og red paa elefanter en halvtimes tid. Morsomt det ogsaa, men sammenlignet med tigerkosing blir til og med elefantridning lite eksotisk.

Les mer om tigertempelet ved aa klikke paa tittelen.

Jungle and Beach in Pranburi

2008-03-18T03:12:00.007+01:00

I don't know what it is that makes Thammasat university such a romantic place. But the fact is that Helene and I met there, my cousin David met his girlfriend there, and I know that many other couples met while attending the Thai Studies program. One of those couples are currently living in Pranburi, and I went to visit them last weekend. As I have been away from Thailand for such a long time, I managed to take the wrong minibus (Rot To) - I went to Petchaburi (or Phetburi as it is pronounced) instead of Pranburi (just south of Hua Hin). Lucky for me, both of the towns are south of Bangkok, and eventually I got to see my friends without too much delay.

Struan and Tan are a British-Thai beach-couple. After running a bar at Ko Pangan for a few years, they have now settled in a more relaxed area, just next to Khao Sam Roi Yot National Park. There is also beach closeby, the Dolphin beach. Together with a friend they are now starting up a new bar there.

It is not just another bar, this one have sitting groups beneath palm threes, a pound with fishes (you can borrow fishing equipment there) and a soon-to-be-finished 18 hole minigolf/crazygolf. The minigolf is sponsored by restaurants and other businesses in the area, but also by friends of Struan and Tan. The sponsors have been allowed to design their own lane, and this has resulted in the "Everton Football hole" "The Katoey hole", etc. Actually quite funny. On the picture, the Katoey hole is beeing made

During my stay in Pranburi, we went to visit a wat not that far away from where Struan and Tan lives. The wat is actually inside the national park, and the sorroundings make the wat very nice. This picture only gives a hint about how it is to visit a temple with jungle all around.

This time, I only stayed for one night in Pranburi. I hope it won't be long until I can go back there again to spend some days doing nothing at the beach, but sipping beer and breaking the minigolf record score... And by then I will hopefully meet Struan jr. who is expected to meet this world next month (on the minigolf picture, Tan is not fat, just pregnant).

Rediscovering the past

2008-03-17T03:12:00.007+01:00

I lived in Bangkok for one whole year, in 2002, when I was studying at Thammasat university. Last Thursday, I decided to go to this part of Bangkok and visit all the places I used to hang around. First, I took a walk from the Grand Palace area to Thammasat university, where pretty much everything looked as before. The cafeteria area was busy at lunchtime, all the student were still wearing the white and black school uniform (and yes, the female student are still competing to have the shortest skirts), and even though I could see some renovation work going on, there were few signs that 6 years have passed.

Then I took the ferry across Chao Praya, that is from Tha Phra Chang to Tha Phra Pinklao. This was my favorit way of getting to school, because my apratement was situated on the Bangkok Noi side of the river. From there, I walked all the way to Soi Thepnakarin. As six years earlyer, I still found 4 street restaurants and vendors selling som tam and bbq pork on sticks. I sat down on "rubber boots" restaurant where I was recognised at once. The owner used to find it so surprising that my Thai was so good back in the old days, and he always got a laugh when I tried to read the Thai language newspaper "Thai Rath". His daughter (I think), also working on the restaurant, got a baby since I left, and thy made some changes on the meny (they no longer sell Macaronii and Pad Gaeng). The Milk Shake Ladies still have their shop on the corner and the Kafee Ban (Ice Coffee Shake) still taste delicious and only costs 15 bath (2,50 kr).

In the afternoon, I went to the shopping plaza Pata (used to be big in the seventies) and Central Pinklao (is still big today). It is funny how the smells and sounds you get when going to certain places put you in a very particular mood. As I took had a frozen frappochino at Starbucks at Central Pinklao, I realized that Starbucks will always remind me of Thailand, Owen and Helene.

In the late afternoon, I met ajarn Chonticha. She was my professor in Thai language in Thammasat, and together with Owen, I was able to go on several field trips with her and her research team that were making a study of the Thai dialects. Coming along on these trips was really some of the highlights of my year in Thailand. This thursday afternoon we had dinner together at Thanon Phra Athit, talking about old days, and what have happend since then. After dinner, we ended up with a coffee and a piece of cake at "Coffee and more", also one of those places that brought back memories

This article might sound very mellon collie, but this was my home for one year, and I haven't been back since I left. And sometimes enjoying good memories is a very nice thing to do.

Til Surin

2008-03-11T13:26:00.009+01:00

Etter et par dager i Mukdahan, kjoerte Satad og jeg til Surin, naermere bestemt den landsbyen hvor han kommer fra (som jeg aldri husker navnet paa, men den ligger en kilometer fra grensen til Si Saket og fem kilometer fra Kambodsja). De er veldig mange som bor i Thailand, kanskje de fleste, som ikke er av etnisk Thai opprinnelse, og alle som bor i denne landsbyen er Khmer. Jeg kan snakke brukbart thai, men skjoenner ikke et ord khmer. Siden alle snakker khmer i denne landsbyen med mindre de maa snakke thai, saa maatte Satad traa stoettende til som tolk for at jeg skulle faa med meg hva som ble sagt.

I loepet av de to dagene vi var i Surin, fikk vi med oss et fint bryllup. Bryllup i Surin er vel som bryllup flest: hoeytidelige sermonier, mange gaver og en stor, stor fest. Bildet viser en av sermoniene: brudeparet vasker foreldrene sine.

Jeg har ogsaa laert meg en ny metode aa fiske paa. "Soop Plaa" eller pumpe fisk kaller de det. Metoden bestaar i aa finne en liten dam i risaakrene og pumpe alt vannet ut av dammen med en maskin som vanligvis brukes i forbindelse med risdyrking. Naar nesten alt vannet er borte, gaar man saa aa plukker opp fisken som ligger igjen. Ganske effektivt i grunn. Vi fikk en passe stor fangst, men fisken var for det meste veldig liten. Vi grillet og kokte en del med en gang, men de som var med i fisklaget fikk ogsaa rikelig med fisk med seg tilbake etter at vi var ferdige.

Grilling i Mukdahan

2008-03-10T10:19:00.009+01:00

Etter aa ha blitt kvitt jetlaget i Bangkok, reiste jeg fra Bangkok til Mukdahan hvor Marit og Satad bor (se kart i forrige innlegg). Marit, Ingeborg Anna og Hanna Olise er fortsatt i Bangkok, men jeg hadde veldig lyst til aa treffe Satad, samt de andre som de bor og jobber sammen med.

Torsdag formiddag kjoepte Satad en griseunge. Den levde et kort liv som husdyr, for om kvelden fikk vi besoek av laererne fra barnehagen og spraakskolen, samt arbeiderne som har bygget husene til misjonaerene i Mukahan. Det resulterte i slakting og grilling og et haerlig maaltid i hagen.

Paa det foerste bildet forsoeker grisen aa gjemme seg for slakter Satad, paa de neste bildene ser vi at den ikke lyktes.

Min reise vaaren 2008

2008-03-10T10:13:00.003+01:00

I mars og april 2008 er jeg paa en seks ukers reise, fire uker i Thailand og to uker i Iran. I den perioden har jeg tenkt aa skrive litt tekst og legge ut noen bilder som jeg tar underveis. Reiseruten er omtrent som foelger:
2. mars - 4. mars: Bangkok
5 mars - 9. mars: Mukdahan og Surin
10. mars - 28. mars: Bangkok
29. mars - 12. april: Iran (naermere reiserute kommer senere)

I Thailand kommer jeg for det meste av tiden til aa vaere sammen med Marit som forhaapentligvis kommer til aa foede i mens jeg er her, og Iran skal jeg reise rundt sammen med Haavard.

Jeg har tatt med et kart over Thailand slik at du kan foelge med hvor jeg beveger meg.