Bloggen er flyttet

Jeg har flyttet bloggen min hit:
http://olereiser.wordpress.com/

Følg med, følg med!

Herlige, forferdelige Moldova

De fire dagene jeg var i Moldova var en udelt positiv opplevelse.  Jeg møtte interessante mennester og hadde gode opplevelser. Likevel sitter jeg tilbake med et inntrykk av et land som på mange måter ikke fungerer.
Ta den dagen vi skulle bade. Våre moldovske venner ville ta oss med til svømmebassenget ved byens flotte hotell. I den forbindelse dro vi til markedet for å kjøpe badetøy, og mens jeg ventet på at Ingvil skulle bestemme seg for hva hun skulle kjøpe pratet jeg med Ivan. Ivan er gift og har et barn, og jobbet som fengselsbetjent. Inntekten han får der er såvidt nok til at familien kan overleve, men han har ikke råd til å kjøpe materialer til huset han holder på å bygge. Derfor søker han etter arbeid i vest-europa. Han har tidligere jobbet som bygningsarbeider i Tyskland, og er villig til å ta hvilket som helst arbeid. En dårlig betalt jobb i Tyskland vil bety så mye at det er helt greit å forlate familien i flere måneder om gangen. Utendørsbassenget vi dro til var flott, og det var deilig med en lunken dukkert i det varme været.

Vi bodde veldig fint og ble tatt riktig så godt hånd om av familien vi bodde hos. Huset var fint og så til å være pusset opp de siste årene. Likevel fungerte ikke alt bra. Det var ikke vann i springet den første dagen vi var der, og heller ikke gass. Gass blir brukt til oppvarming og matlaging og er viktigere enn strøm. Vi ble forklart at forholdet mellom Moldova og Russland var ikke så godt for tiden, og siden all gass i Moldova kommer fra Russland blir gasstilførselen brukt i det politiske spillet. Med andre ord så er det ikke uvanlig at gassen forsvinner i dagesvis.

Disse to barna bodde sammen med moren sin i et hus uten innlagt vann og gass. Greit nok om sommeren, værre om vinteren

Landsbyen kommunale brønn til de som ikke har vann i eget hus

I ukene før vi kom til Moldova hadde det regnet mye og dette hadde ført til flom og oversvømmelser. På den ene siden førte dette til mange problemer, på den annen side så fikk vi se dramatisk natur, samt at kreative sjeler fant en ny næringsvei:

Elven er mange ganger så stor som normalt. Romania på andre siden

Langs elvebredden var det mange som prøvde fiskelykken. Fisken solgte de langs veien noen hundre meter bortenfor.

Ana kjøper fisk fra ei 75 år gammel dame. Det vil si, vi fikk fisken gratis mot at jeg sendte dette bildet til henne. Hvis postvesenet er til å stole på så har hun fått bildet nå.

Dette innlegget ble mer alvorlig enn morsomt. Jeg tenkte jeg skulle avslutte med å gi noen fun facts som at det ikke er en myte at øst-europeiske kvinner veldig ofte bruker lilla øyenskygge, og at de har et liberalt forhold til BH-bruk. Ifølge Ingvil er den moldovske mann over gjennomsnitteli kjekk med sin solbrune hud og muskuløse kroppsbygning. Kefir får man kjøpt i meierikiosker og er en populær leskedrikk i varmen. De snakker rumensk i Moldova, og det ligner litt på fransk og egentlig ikke så vanskelig å forstå. Det kommer ingen veldig kjente personer fra Moldova, men noen har kanskje sett moldovske turnere på TV.

På den annen side passer det bedre med å avslutte med å heve en pekefinger til alle de som forakter de øst-europeiske tiggerne i Oslo. De kommer stort sett fra Romania, Moldova og Ukraina. De er virkelig fattige og de er mennesker. Oganisert kriminalitet sier du. Så organisert som en familie kan være sier jeg, og tigging er lovlig i Norge.

Mot øst

Ut på tur...

I sommer dro jeg en tur til Moldova sammen med Ingvil. Det vil si, vi var innom Bucuresti, Romania en tur, men dette og de neste innleggene skal handle om Moldova. Ikke fordi Bucuresti på noen måte var en dårlig by, nei, jeg vil til og med si at det var en vennlig by som kan tilby det meste norske tilreisende trakter etter hvis de skal på en langhelg med passe doser shopping og sightseeing, og der man legger vekt på at det er rent og pent på hotellet, de lokale man måtte møte er serviceinnstilte, men ikke innpåslitne, at det ikke er for mye synlig tigging og at det er bredt utvalg med restauranter som har god mat og som er betydeligere rimeligere enn det som hadde vært tilfellet med tilsvarende restauranter i Norge. Men i en blogg som denne har jeg lest at det er lurt om artiklene dreier seg rundt et tema som er avgrenset nok til at det er interessant samtidig som det er bredt nok til å vekke interesse. Og der finner vi Moldova.

 ...aldri sur

Vi reiste fra Bucuresti en tirsdag morgen, jeg tror klokken var ti da vi satt oss på bussen. Vi reiste fra Bucuresti til Galati øst i Romania, en busstur der jeg til tider nøt utsikten av store solsikkeårer og kuperte åsrygger, men også av til ble lei meg fordi Ingvil var bilsyk uten bilsykemedisin. 

Ingvil sover på gulvet i bussen

Vi kom i hvert fall frem til Galati, og omtrent idet vi gikk av bussen, ringte vår moldovske kontaktperson og sa at vi måtte finne oss transport over grensen da grenseovergangen var for lang til å krysse til fots. Galati ligger ca 60 km fra grensen, og siden klokken nærmet seg tre da vi kom fram dit, fant vi det best å ta taxi til selve grensen. Taxisjåføren var en hyggelig kar, og da han skjønte at vi skulle til Moldova, så kjørte han oss helt til grenseovergangen. Der gikk han ut av taxien og bort til de bilene som stod å ventet på å komme over grensen. Det kunne se ut som han slo av en hyggelig prat med kjentfolk, men i virkeligheten fortalte han om de merkelige turistene som skulle over grensen, men ikke hadde planlagt det godt på forhånd. ”De virker helt OK”, sa han sannsynligvis, ”Naive, men ufarlige. Kanskje de kan haike med dere?” Og det kunne vi. Sjåføren i den første bilen han stoppet ville gjerne ta oss med over grensen, ikke spesielt engasjert, men det gjorde ham ikke noe å ta oss med. Han så passe Sopranos-aktig ut, og kjørte en pimpa bulgarsk-registrert BMW. Selve grensekryssingen var nesten søvndyssende uspennende. De moldovske grensevaktene sjekket bilen nøye med lommelykt, sannsynligvis på jakt etter narkotika, uten hell. Da vi satte oss i bilen, ba vi om å bli satt av 200 meter etter grensestasjonen, og der ventet vi på Ana og sjåføren hennes.

Endelig i Moldova

Akkurat da hadde det vært bedre med ryggsekk i stedet for koffert

Velkommen til Moldova

Endelig var vi i Moldova, Europas fattisgste land. Mest kjent for...ja, ingenting egentlig. Selvstendig siden Sovjetunionen brøt sammen, og siden da har det vært politisk kaos og manglende økonomisk vekst. Organisert kriminalitet virker å være en mer stabiliserende faktor enn politi og velferdssystem. En av de aller viktigste inntektskildene til den landet er penger som blir sendt hjem fra moldovere som er ulovlige innvandrere i Vesteuropa.


Video om Moldova

Til tross for å ha blitt kåret som "det minst lykkelige landet i Europa", var vårt første møte med Moldova udelt positivt. Ana, som leder en internatskole for vanskeligsstilte elever, møtte oss like over grensen sammen med sin sjåfør. På dette tispunktet hadde vi ikke sovet skikkelig på halvannet døgn, vi hadde akkurat reist med buss/taxi/ukjente i 6-7 timer og følte oss langt hjemmefra. Mad andre ord: vi hadde det som plommen i egget. Ana tok oss med til familien vi skulle bo hos, og det en riktig så hyggelig familie. Big Mama var kokke på internatskolen til vanlig, og hun likte åpenbart jobben sin. Om kvelden ble vi servert kaninstuing med ferske grønnsaker, og alt smakte utrolig godt. Det viste seg etterhvert at omtrent alt vi fikk servert kom fra hagen bak huset. Der var det nemlig kyllinger og kaniner, i tillegg til grønnsakshage der de dyrket løk, potet, paprika, tomater, druer, epler, bær og masse annet godt.

Mmmm, fersk paprika

Tomat fra egen hage

Fortsettelse følger...

Seven days in Laos (part 3 of 3)

The seven days in Laos has been very interesting. I have been able to travel around in villages quite far away from anything resembling western civilization, talking with and learning about the Lao Theung. I believe that the scholarship SSPL are giving will make a difference for the student and the local community. That is, in the long run. And what we are doing is just a small contribution. But it's still important, I believe.

A normal village house

Driving in Laos
It has also been exciting. We have been traveling in a beautiful landscape, and experienced some unexpected situation. The roads where we were driving were in a bad condition. But when you remember that there are very few cars and pick-ups driving those roads - most of the vehicles are motorbikes and agricultural machines, then I guess the condition is not that bad. However, during the rainy season, many of the roads will become impossible to drive on. We were crossing small rivers all the time, and this was only possible because it was the dry season.

The following pictures are from a river crossing. I am glad we were driving in a steady Toyota Vigo!

Coffee

On the way up to a village close to the Vietnamese border, we noticed a small coffee farm just next to the road. This is coffee beans drying in the sun:

The river
The river is important for the villagers. The rivers provide water for drinking and washing, and it is also a source for fishing. this picture is shot late in the afternoon. Kids fishing from a river boat.

Seven days in Laos (part 2)

The 12 students has been given scholarship for some specific reasons. Most important, they all come from districts and villages with a big lack of teachers. The villages is mostly in remote areas, some of them up to 50 km from the nearest town. The government has in recent years build a number of schools, so that about every fifth village now has an primary school. But in most of the schools there are only one teacher, limiting the class offered to two or three.

Marit, a student and Somchai in front of a new school

The Lao Theung

In Phin and Sepon districts, most of the people is Lao Theung. Lao Theung is not an ethnic group, but a label that is put on a dozen of different ethnic groups sharing some similarities. They differ from Lao Loum (the 'mainstream Lao') in a number of ways. Their language is very different - most of the Lao Theung speak languages related to Khmer, and that has nothing to do with Lao. The religion is also different. 10 of the 12 families we visited followed animistic / spirit beliefs, not Buddhism. And their spirit belief is rather complex. There is plenty of taboos to remember, and it is very important to respect to spirits living in the house. Every member of the family has his or her private spirit, living in a cup on the wall. If a member of the family is sick, the head of the family will ask the spirit what kind of offering it requires. The spirit might want a chicken or goat, or even a water buffalo (a rather expensive offering). If several members of the same family is sick, their spirits can share the same animal, but if two people in two different houses become sick, two animals have to die.

When visitors are received in the house, the host and the guests always drink Lao Lao together. If someone for some reason cannot or doesn't want to drink, he has to pour out the drink on a plate. Drinking Lao Lao is kind of a ritual to honor the spirits, that's why it's serious business.

A bottle of Lao Lao

I was surprised to see the position of women in the Lao Theung villages. I think it would make even the most conservative become a feminist. The women are very hard working, beeing responsible for not just raising the kids and taking care of the food for the family, but also doing most of the manual work in the village and in the rice field. We visited several villges in mid-day, and it was really a lot of men and children around, while the women were out working. Many of the men were sitting around chatting and drinking Lao Lao, I met quite a lot of drunk men before noon. Even if the women does the hard work, it is still the men who is the family head and controls the family economy (unlike for example most Thai families). And when a women gives birth, she has to go out in the forest. Giving birth inside the house is a taboo (the spirits again), and when she returns with her newborn, she is even not allowed inside the house, but has to stay under the house for a while.

...making sticky rice

For more information on the ethnic groups in Laos, see Country Studies